Å forby mobilbruk i skolen er lettvint og utdatert

Det er ikke digitaliseringen i seg selv som er skummel, men mangelen på kunnskap om den.

I årets første søndagsutgave av Aftenposten skrev Kristin Clemet om et av de kanskje mest debatterte temaene fra slutten av forrige tiår, nemlig bruk av nettbrett og mobiltelefoner i skolen.

Som Clemet viser til, har de rødgrønne i Stavanger og digitaliseringsminister Nikolai Astrup fra Høyre funnet løsningen i historiebøkene, nemlig forbud.

Forbud går som regel ut på å innskrenke enkeltmenneskets valgfrihet fordi man enten ønsker å beskytte samfunnet som helhet, eller mennesket mot seg selv. Det er fristende å bruke min egen samboer som eksempel. Som digitaldirektør er han over snittet teknologiinteressert og har som regel mobilen plassert godt i hånden.

Likevel ble det en mobilfri jul der sosiale medier ble lagt helt til side, på eget initiativ. Om det var jeg som hadde lagt ned forbud mot mobil i heimen, kan jeg fortelle at det ville blitt særs dårlig mottatt, og mest sannsynlig hatt motsatt effekt over tid.

Resultatet er at han er blitt mer bevisst sin mobilbruk.

Å gå inn for et mobilforbud i 2020-tallets norske skoler er en lettvint og utdatert løsning som ikke adresserer hverken årsak eller virkning.

Som pedagog, fremtidsoptimist og mor ser jeg meg nødt til å rope varsku når det foreslås å bygge mur mellom elevene i klasserommet og teknologien som omgir dem overalt ellers i samfunnet.

Vi bør heller gi elevene en innføring i hvordan man skal håndtere den digitale virkeligheten. Det er nemlig ikke gull alt som glimrer, heller ikke på nettet.

Skal vi lykkes med fornyelsen av skolens innhold, må det settes av tid til at lærerne i fellesskap får motivasjon og kompetanse til å ta i bruk mobiltelefoner og annen digital teknologi på en måte som styrker elevenes læring.

Vi bør dermed bekymre oss for at utdanningssystemet tviholder på gamle tankesett og diskvalifiserer digital teknologi som mobiltelefoner som et «forstyrrende element».

Som Utdanningsforbundet tidligere har pekt på, kan ikke utdanningssystemet unngå problemet ved å stikke hodet i sanden og innføre mobilforbud. Tvert imot må skolen ta sin del av ansvaret og bidra til at barn og unge gjøres digitalt dannede. En slik type dannelse oppnås gjennom praktisk bruk, ikke forbud.

Aller viktigst er det å gi elevene verktøy til å forstå og ikke minst motstå de sidene ved digitaliseringen som er negative både individuelt og samfunnsmessig. Det gjelder både det raske informasjonstempoet som utfordrer fordypningsevnen vår, distraksjoner fra sosiale medier, digital mobbing og personvernsutfordringer.

Da må det også tilrettelegges for at lærerne gis anledning til å få et bevisst forhold til hvilke situasjoner det er hensiktsmessig å bruke teknologi i undervisningen. Det er dermed ikke noe galt i at en lærer setter klare rammer for hvordan teknologi skal brukes i klasserommet.

Det er ikke, og skal ikke være greit at elever skal forstyrre seg selv og andre med mobiltelefoner i klasserommet. Da handler det også om at læreren skal ha autoritet og mandat til å kreve full oppmerksomhet mot læringsaktivitetene i klasserommet. Å fjerne mobiltelefonene er en ren quick fix som stort sett baserer seg på retoriske snarveier som at «det er helt sikkert at ungene ikke har vondt av litt skjermfri».

Uansett om vi er elever på grunnskolen eller voksne arbeidstagere, krever samfunnet i dag at vi identifiserer våre styrker og legger opp til et godt samspill med teknologien.

Da må vi, som Camilla Tepfers tidligere har påpekt, slutte å jage opp frykten for digitalisering. Det er nemlig ikke digitaliseringen i seg selv som er skummel, men mangelen på kunnskap om den.

Det vi trenger, er et krafttak for digital dannelse i norsk skole. Dermed må politikere som Mímir Kristjánsson og Nikolai Astrup forstå at dette er for viktig til å overlates til tilfeldighetene. Vi vet nemlig altfor lite om hvordan digital teknologi brukes eller ikke brukes i norske klasserom, og i hvor stor grad bruken styres av lærerne. Behovet for mer forskning på området kan ikke understrekes nok. I tillegg finnes det flere studier som påpeker at mobilbruk kan påvirke elevers oppmerksomhet og prestasjoner på en negativ måte.

Men de fleste av oss har forstått at begrepet «digitalt innfødt» er en myte, og at dagens generasjon av unge ikke har en medfødt digital kompetanse. Derfor må bruk av digital teknologi settes på dagsordenen fremfor at vi sender mobilene i skammekroken.

Mobiltelefonene er nemlig ikke et problem i seg selv. De blir først et problem hvis de forbys. La oss heller ta en debatt som omhandler balansen i bruken i og utenfor klasserommet. Skolen fratas sin mulighet som en aktiv medspiller i elevenes digitale dannelse hvis man går for den enkleste løsningen.

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 17.01.20

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s